Vanskelig reise med ryggsekk full av brokk

En eldre mann og ung kvinne sitter ved et restaurantbord med mat foran seg. Begge smiler til kamera.
VENNSKAP: For Snorre Røren er det viktig å pleie vennskapsrelasjoner. Her hadde han og venninnen Vibeke Høili Johansen gått i Kristinaløpet, og spiste middag for å feire etterpå.

Mitt navn er Snorre Røren, og jeg er 61 år. Fra jeg var syv år oppholdt jeg meg på Linde internatskole for vanføre barn. Dette stedet ble grunnsteinen i mitt liv. Ikke mor, far og søsken, som er naturlig for de fleste. Og jeg har mistet så mange av vennene mine derfra. Så mange av de steinene i grunnmuren min.

Tekst: Snorre Røren
Foto: Vibeke Høili Johansen

 

Du kan si at det skjedde mye rart i 1961, men i hvert fall ble det satt noen grå hår i hodet på en og annen sykepleier på Drammen sykehus. For 27. mai kom JEG! Hei på deg. Trodde jeg var klar for å dra på tur, jeg, med denne sekken på ryggen. Så ble det vel en annen utfordring enn den fjellturen jeg trodde jeg kunne dra på. En sekk full av BROKK. Mor og far ble fortalt at livet mitt kunne bli kort, så derfor ble jeg døpt etter bare et par dager på sykehuset.

Jeg lærte å gå da jeg var 5 år. Jeg bruker støtteskinne på det ene benet, men bortsett fra en periode fra 1991 til 1995 – da jeg byttet hofte to ganger – og fra 2010 til nå, har jeg vært uten behov for rullestol. Etter hvert har jeg begynt å bruke krykker.

Skolestart

Så gikk årene, frem til det var klart for skolestart. Jeg møtte en fysioterapeut på et ferieopphold. Personen var blind. Han mente det samme som leger, psykologer og professorer hadde overbevist mine foreldre om: Snorre burde sendes vekk! Dere kan få flere funksjonsfriske barn og leve et normalt liv med dem. Glem den skadde. Staten og andre mennesker kan ta seg av ham!

Jeg fikk aldri innkalling til ordinær barneskole. Avgjørelsen var tatt av de lærde. Sånn skulle det være. Det var det beste for barnet, mente dem.

Rundt 20. august 1968 ble en sår 7-åring satt igjen i hovedbygningen på det som en gang var en herregård, men som ble testamentert bort til en stiftelse. Det var visst et familiemedlem på gården som hadde fått polio i sin tid. Linde startet som poliohjem, men ble senere utvidet til å omfatte mange diagnoser og funksjonsnedsettelser.

Alene

Mange bodde der da jeg kom, men jeg kjente dem ikke. Jeg følte meg alene. Mange voksne

mennesker var der også. De var sånne «tanter» som skulle passe på, beskytte deg, og være en erstatning for mor og far.

Alene. Ensomhet har jeg følt mye på, skjønt det ikke er så rart. Dette var bare en jobb for de voksne rundt meg. De skulle passe andres barn. Jeg skjønte at det ikke ble helt det samme ansvaret eller følelseslivet for dem. De skulle alle hjem etter vakta.

Så traff jeg igjen fysioterapeuten. Like blind, like mørke solbriller, men voldsomt dyktig og medmenneskelig. Han ble så kjent med deg at han kunne «høre» hvem han møtte gående i gangene i huset.

Det «nye» Linde sto ferdig bygget i 1973 – et moderne bygg med alt på en flate. Det «gamle» var i to etasjer. Tre bygg var bebodd og hadde to etasjer. De ansatte hadde nok slitt med soverom i andre etasje. Mange skulle dras opp trappene i rullestoler til sovesalene. I bygget jeg bodde var det et jenterom og to gutterom. Fire på hvert rom. Der stod det gamle sykehussenger med høye sengehester i jern. Som gitter i fengsel. Ikke så mye krangling og slåssing, men litt knuffing ble det. Det var 42 elever og nesten like mange ansatte i det nye bygget. Fryktelig mange å forholde seg til. Privatliv? Det var det ikke mye av, siden de fleste rommene var tomannsrom. Det var fem avdelinger å bo på. Det var fysioterapiavdeling, skoleavdeling, treningssal og basseng. Jeg tok NESTEN svømmeknappen i det bassenget.

Lindeunge!

Jeg var en av dem som gikk på ordinær ungdomsskole på Nøtterøy. De som var litt svakere, som hadde vanskeligere for å lære, gikk på huset. Lindeunge! Jada, vi hadde samme tittel alle vi som bodde på Linde. Enten det var fra medelever eller mennesker vi traff ute i byen.

Mange av barna som bodde på Linde, var veldig svake. Så mange venner måtte tidlig slippe taket i livet. Jeg husker alle sammen. I tillegg til dem som var steiner i min grunnmur, fikk jeg forskjellig tillit og forhold til dem som jobbet på Linde. De var jo rundt meg, som mor og far SKULLE ha vært. Noen ble jeg ekstra glad i og fikk fantastisk kjemi med.

Da jeg kom i tenårene, var det mange som ikke var så mye eldre enn meg. Hvert år begynte det praktikanter hos oss, som et ledd i utdanningen deres. Hvert år begynte det en ny sivilarbeider. Gutter som var militærnektere jobbet på institusjoner. Du ble helt tragisk urolig av alle de ulike menneskene du måtte forholde deg til. Det ble så opprivende hele tiden med disse menneskene du fikk nær kontakt med – og så plutselig var de borte. Deres tid på Linde var over, og du skulle kanskje aldri se dem igjen! Min naturlige adresse var jo IKKE på Linde, den heller. Jeg tenkte hele tiden på at en dag, en dag skulle jeg vekk derfra. Det river i sjelen, når jeg tenker på denne følelsesmessige berg-og-dal-banen. Jeg fikk ikke naturlig tillit til følelsene mine, turte ikke å stole på dem.

Forelskelse og nysgjerrighet

Vi var omtrent like mange gutter som jenter sammen. Så forelskelse og nysgjerrighet overfor det andre kjønn begynte tidlig og ble ett virvar av følelser, det også. Styrken oppi alt dette var at jeg var så sterk i kroppen min. Ofte trillet jeg venner, så vi kom oss ut på tur. Jeg trente nesten hver dag, holdt meg ved like, og er glad for det i dag. En annen egenskap er at jeg er god til å lytte til andre. Har bestandig vært glad i å snakke med og bli kjent med andre mennesker. Det er fantastisk spennende. Takket være disse egenskapene fikk jeg mye tillit blant venner og venninner, og ofte kom de til meg for å prate eller få en skulder å gråte på.

Urettferdig omsorgssvikt

I ettertid har jeg forstått på søsteren min at jeg på en måte kan være glad for at jeg ikke bodde hjemme. Hun mente at far var for svak til å stille opp for familien. Han var inn og ut av psykiatrisk sykehus det meste av livet sitt og syntes at dette livet var en for stor oppgave. Mor og far skilte seg i 1986. Etter å ha bodd på et pensjonat en stund kjøpte far en leilighet, som han bodde i alene. I 1989 ville han avslutte livet, og 51 år gammel klarte han det. Søsteren min sa også at mor var for svak til at jeg ville trives hjemme. Dette synes jeg er fryktelig urettferdig. Hadde det vært i dag, ville barnevernet steppet inn.

Søsteren min var utrygg og nervøs hele sitt liv, hun også. Hun prøvde å løpe fra seg selv og hverdagen sin. Hun drev sånn rovdrift på seg selv at hun utviklet en grusom sykdom, ME, og var så syk til tider at hun ikke klarte å se en ende på lidelsene. Også hun valgte å avslutte livet sitt.

Jeg ble aldri ordentlig kjent med far, så jeg har aldri klart å sørge over han etter at han gikk bort. Søsteren min og jeg var bestevenner, så henne savner jeg mye.

Jeg synes vi kan snakke om en ufattelig urettferdig omsorgssvikt i denne historien – min egen historie – at de såkalte lærde den gangen oppfordret foreldre til å sette bort barnet sitt, for å glemme det. Hva er verst? Hva gjør mest vondt? Jeg bodde bare en times kjøretur fra hjemmet. Men fikk aldri besøk. Aldri en telefon.

Jeg fikk et brev i året, til bursdagen. Jeg var hjemme åtte uker på sommerferie, en uke til jul, en uke til påske. Vi hadde egen minibuss på Linde, som kjørte til flyplass eller hjem til dem som bodde nærme. Jeg husker mor ofte pleide å unnskylde seg med at hun måtte til søsteren sin, før bussen kom. Sommerferiene ble lange. Jeg hadde ikke klart å få venner hjemme. Søsteren min ville være nær meg og ble mye med på sykkeltur. Det kunne ofte bli litt for nært og rart, synes jeg. Et menneske som egentlig er familien din, men som du ikke kjenner. Jeg lengtet tilbake til Linde og vennene mine.

Jobbet fulltid i 30 år

Så er det jo sånn at Linde var en mellomstasjon. Du skulle vekk derfra, ta utdanning, få deg jobb, egen familie. Starte LIVET, liksom. Jeg var 16 år og visste ikke bedre, skjønte ikke helt hva jeg burde gjøre, annet enn å flytte hjem. Tenk det da. Hjem til familien, til mennesker som kaller seg familien din, men som jeg ikke kjente!

Det har vært en vanskelig reise, og det har tatt forferdelig mye energi å bli forstått og få tillit. Gudskjelov hadde jeg sykkelen, og kom meg bort på den. Jeg ville rømme hele tiden. Jeg fikk med meg klasseforstanderen på Bedriftslinja på videregående tilbake til Linde, for å spørre om jeg kunne komme tilbake og gå yrkesskole i Tønsberg. Men da bestyreren sa at jeg selv måtte snakke med kommunen om å få dekket oppholdet der, mistet jeg motet. Turte ikke det.

Så da ble jeg boende hjemme noen år til. Jeg gikk tre år på yrkesskole på Kongsberg, ville bli bilmekaniker, men det ble ikke slik. Det jeg fikk til var å få jobb på papirfabrikken i Hokksund. Bortsett fra seks måneder i 1986–87, har jeg jobbet på samme sted. Vært frisk og sterk i kroppen så jeg kunne gjøre mange tunge og krevende oppgaver på jobb. 30 år på fulltid, og mer enn det. Men i 2010 måtte jeg kaste inn håndkleet, og trappe ned til 50 prosent. Jeg ble mye plaget med betennelser i benet. Men det fungerer som det er.

Livet har vært greit nok, tross alt, men jeg er veldig sår for at jeg ikke er god på å stå i et forhold. Så det har ikke blitt noe bryllup, og heller ikke barn. Det skremmer vettet av meg å skulle bli en del av noe. En del av en familie, jeg som alltid har vært en ensom ulv.

Når jeg tenker på det, har jeg ofte følt på at OM jeg bare fikk LOV til å flytte hjem. Jeg ble aldri ønsket VELKOMMEN. Og en hendelse sitter spikret: Da mor og far kom og hentet meg med bil på Linde, hadde jeg begynt å få hår på overleppa. Og var stolt, da, vet dere, bare 16 år. Men da vi hadde kjørt et stykke på veien hjem sa mor til meg: «Den barten må du ta altså, ellers snur vi igjen.» Så, livet er en utfordring.

 

Artikkelen sto på trykk i Spina nr. 3, 2017