Bjørn, mann med mørk genser og briller smiler mot kamera.
BJØRN tror at de med ryggmargsbrokk og/eller hydrocephalus har tanker, som kan være spennende for andre å lese om

Som å komme hjem

Forfatter Bjørn Hatterud (43) syns det å bli intervjuet av Spina var som å komme hjem. Boka «Mot normalt» handler om å leve med ryggmargsbrokk, å være homofil, og mobbing. Boka «Mjøsa rundt med mor» beskriver i tillegg viktighet av gode opplevelser med sine nære, i et liv med stort medisinsk fokus.

Tekst: Vibeke Høili Johansen
Foto: Privat

Forfatter Bjørn Hatterud bor på Bjerke, i Groruddalen i Oslo. I tillegg til forfatter er han også kunstkurator og kritiker.

Han ble uføretrygdet for noen år siden, men brukte mye tid på frivillig, dårlig betalt jobb i kunst og kultursektoren. Gradvis ble han flinkere, fikk mer betalt, og det ble skikkelige jobber ut av det. I dag er han varamedlem i Norsk Kulturråd. Skrivetrening i ulike sjangre ble veien mot å bli forfatter.

– Mitt tips til Spina-lesere som drømmer om å gi ut bok er å begynne å skrive. Man kan gjøre oppdrag for mange ulike tidsskrifter, aviser og blader, for å øve seg på å skrive. For eksempel kan man lage tekster for Spina. Etter hvert kan man komme til et punkt hvor man føler seg trygg nok til å skrive en bok.

Ble oppdaget
Samlaget, som har gitt ut begge bøkene til forfatteren, gir også ut et tidsskrift som heter «Syn og segn». Redaktøren av tidsskriftet og Bjørn kom i snakk på en fest, og Bjørn ble motivert til å begynne å skrive.

Han skrev for Samlagets tidsskrift lenge, og ble slik involvert i forlaget. Det er et nynorsk forlag, derfor skrev han de to første bøkene sine på nynorsk. Bjørn trives godt, og språket i bøkene hans er relativt nært det han har vokst opp med.

– Det å skrive om kropp og nære temaer er vanskelig i seg sjøl. Da jeg skulle skrive på nynorsk måtte jeg tenke meg ekstra godt om, noe som gjorde det mer personlig. Jeg kom på en underlig måte nærmere meg sjøl slik.

Samlaget planla en serie som skulle ta for seg Norge i dag. Da ble Bjørn spurt om han kunne skrive bok om kropp. Å skrive om det uten konteksten rundt føltes meningsløst. Hva som ses på som normalt avhenger av samfunnet, mener han. Det er normalt å gå på to bein, og unormalt å sitte i rullestol. En slik tankegang tror Bjørn i stor grad er kulturelt konstruert. Andre former for å sitte på ræva og kjøre rundt på hjul, for eksempel i en dyr bil, har kjempehøy status.

Hvordan gikk skriveprosessen i «Mot normalt»?

–  Jeg skrev om temaer som var veldig nær meg, for eksempel mobbing og operasjoner. Derfor var det en følelsesmessig tung prosess. Underveis var jeg usikker på om det ble for banalt, intimt eller kleint. Men jeg er utrolig glad for at jeg gjennomførte det. Og jeg har fått mye god respons i ettertid.

Kanskje mange kan kjenne seg igjen i det å ha opplevd så mye vondt, at det er enklere å la være å finne ordene. Etter å ha satt ord på mange vanskelige hendelser har livet til Bjørn på et vis roet seg.

Mjøsa rundt med mor
Å skrive om landskapet han vokste opp i kunne skape en rammefortelling til bok nummer to, tenkte han. Han og moren liker å reise og prate sammen, så det var en fin anledning til å dele en turopplevelse. I pauser noterte han stikkord til bokinnholdet, og det gikk fint for Bjørn har god hukommelse. Han begynte med å skrive om hjemtraktene, og endte til slutt opp med å skrive om kroppen også.

Leste du deg opp på lokalhistorie på forhånd?

– Jeg har alltid vært opptatt av historien der jeg vokste opp, men jeg undersøkte en del, prata med venner, familie og naboer. Jeg leste i tillegg årboka til lokalhistorielaget. Etter at «Mjøsa rundt med mor» kom ut har jeg fått meldinger fra folk som har skrevet: «Ja, nå har jeg også tatt med mamma og pappa på tur!» Også har de lagt ved fine turbilder. Dette syns jeg er utrolig morsomt!

Statistisk sett lever foreldre på lånt tid, fordi de er eldre enn sine barn. Minner fra en annerledes oppvekst kan være foreldre som har kjørt barna sine til og fra sykehus, vært med på operasjonsstua, eller stått utenfor og ventet, de har kanskje lagt på bandasjer og pleiet sår. Bjørn tenker at det er ekstra viktig å være til stede for dem. Det er viktig å skape gode minner sammen, særlig for foreldre og barn med funksjonsnedsettelser. De gode minnene er fint å kunne se tilbake på i ettertid.

Ville du skrive bøker for å opplyse om et liv med ryggmargsbrokk?

– Ja, men også for å dele kunnskap om et liv som klassereisende, homofil, og mobbeoffer. Målet mitt var å få frem at et annerledes utgangspunkt kan være positivt. Man trenger ikke å kjempe mot det unormale. Man kan bruke det, og kjempe for å få et godt liv. Det tilsier ikke at man må være så normal som mulig. Hvis man blir veldig opptatt av å gå rundt og være som alle andre kan man oppleve å være mye redd for å ikke passe inn, og frykte å bli avslørt.

Han ønsket også å nå ut til gjennomsnittlige folk, som kanskje ikke trenger å anstrenge seg så mye for å være normale. De kan likevel stresse med utfordringer som for funksjonshemmede ses på som «småting». For eksempel at man veier tre kilo for mye, har begynt å få grått hår for tidlig, mangler ti studiepoeng, eller skulle ønske man hadde en finere bil. Selv «normale» folk stresser fælt med å prøve å passe inn, og hvis Bjørn sine bøker kan få folk til å slappe mer av syns han det er flott.

Funksjonshemmede er avhengige av forståelse fra de rundt seg for å ha det så bra som mulig, derfor ønsket han å spre kunnskap om hvordan det er å leve et annerledes liv.

Å skrive for livet
Et tips fra Bjørn for de som vil begynne å skrive, er å starte med det konkrete. Han skrev for eksempel om en operasjon, en spesiell kroppslig bevegelse, eller en gjenstand. Verdien i den kunnskapen som mange av Spinas lesere sitter med, er viktig for mennesker som ikke har den samme erfaringen. Å lese om et annerledes liv kan være interessant for mennesker som kanskje ikke har hatt like mye, eller lik type motgang.

Har skriving vært en interesse fra du var liten?

– Ja, jeg har alltid vært glad i å skrive. Jeg var åtte år da jeg fikk publisert dikt i lokalavisa. Jeg skrev også gode stiler på videregående skole. Jeg har blitt kontaktet av gamle norsklærere som har sagt «Jaja, jeg sa det den gangen, at du kom til å skrive bok!»

I starten av tjueårene skrev Bjørn nesten ingenting, fordi prestasjonsangsten tok for mye plass. Han ville gjøre alt annet enn å skrive, fordi han så for seg at det var så ensomt og jævlig. Etter hvert kom motivasjonen tilbake.

– Jeg tror at det er sunt for min mentale helse å skrive. Det er en måte å strukturere tanker, og man kan finne ord og tanker man ikke visste var der.

Bjørn sier at prosessen med å skrive, redigere og slette er veldig viktig hvis man har lyst til å få tekster på trykk. Å lese mye er dessuten viktig hvis man vil bli flink til å skrive. Det går helt fint an å lese lydbøker. De fleste folkebibliotek i dag har lydbok-apper med gratis lydbøker. Når man leser eller hører på lydbøker tar hjernen opp fraser, meninger, og ord. Han tror ikke det har noe å si om man trener på å skrive for hånd eller på pc, fordi folk er så forskjellige. Hvis man for eksempel har sensoriske forstyrrelser og/eller kognitive utfordringer, er kanskje en av skrivemåtene å foretrekke.

Noen opplever å ha for mye fritid, for mye tid til å brenne inne med tanker. Det å bestemme seg for å lese vanlige bøker eller lydbøker og å skrive, er en fin måte å fylle tida med noe meningsfylt. I dag kan man publisere korte tekster på Twitter eller bilder på Instagram. Man kan også lese opp egne tekster på for eksempel YouTube. Det å bruke disse tjeneste til å formidle sine tanker kan være utrolig kult.

Bjørn er sikker på at mennesker med ryggmargsbrokk og/eller hydrocephalus ofte kan sitte inne med tanker som er annerledes. Det i seg sjøl kan gjøre det interessant å skrive, slik at utenforstående kan få innblikk i deres verden. Har man en ytelse fra NAV i bunnen er man sikret økonomisk og kan holde på med kreative hobbyer, som for eksempel skriving og lesing. Du kan tenke på pengene fra NAV som kunstnerlønn! Bjørn håper at den tanken kan gi lesere av Spina motivasjon til å skrive. Han avslutter med å foreslå at RH-foreningen kunne tatt initiativ til å holde et skrivekurs.