Det første som slår meg når jeg tenker på hva som har hjulpet meg gjennom tøffe og harde perioder av livet, og som har gjort meg glad, er tanken på mine foreldre. Mamma og pappa betydde alt for meg. De gjorde det som stod i deres makt for at jeg skulle ha det bra og få det så bra som mulig i fremtiden. Det er forhåpentligvis mange som har det sånn. Selvsagt har vi forskjellig utgangspunkt og muligheter. Likevel tror jeg at de aller fleste foreldre ønsker det beste for barna sine, og gjør alt de kan for å gjøre dem glade.

Hvorfor ha søsken eller barn, når du kan ha søskenbarn?

Nå er det andre som har overtatt stafettpinnen. Jeg fikk aldri gleden av å bli storesøster, og det er altfor sent å bli mor, men «hvorfor ha søsken eller barn når du kan ha søskenbarn?». Dette er blitt mitt lille ordtak. Jeg er nest yngst av mange søskenbarn, og alle betyr enormt mye for meg.

De stiller opp i mange sammenhenger og hjelper så godt de kan. Jeg var også så heldig som barn å bo i tomannsbolig sammen med noen av mine tremenninger. Også de betyr alt for meg og stiller opp når det trengs. Kanskje du også har det slik? At noen flere enn foreldrene dine, om det ikke akkurat gjelder søskenbarn eller tremenninger, betyr ekstra mye for deg?

Tid med venner er kvalitetstid

I voksen alder er det også andre som har en kjempestor plass i hjertet mitt, og som gjør meg usedvanlig glad og takknemlig! Vennene mine. Hva skulle jeg gjort uten dem? Det vet jeg virkelig ikke. Uten dem hadde det blitt et stusslig liv. Å tilbringe tid sammen med venner – ja, det er kvalitetstid! De stiller opp i tykt og tynt og gir meg påfyll i hverdagen. Og flere av dem har jeg fått gjennom foreningen vår. På møter, samlinger og på turer.

Når jeg tenker tilbake på hva jeg har opplevd og hva jeg har fått være med på gjennom Ryggmargsbrokk- og Hydrocephalusforeningen kjenner jeg stor glede og takknemlighet. Det er mange bilder, både i albumer og i hodet mitt, som dukker opp når jeg tenker tilbake på dette. Tenk å være så heldig å ha gode venner å diskutere både positive og de mindre positive sidene ved det å ha ryggmargsbrokk og/eller hydrocephalus med. Det kommer ikke an på hvor mange venner du har, men at de er gode. Det er, med andre ord, ikke kvantiteten, men kvaliteten som teller. Venner du kan stole på og føre gode samtaler med. Kanskje over et godt måltid. Og ikke minst: venner du kan gi en god knuseklem.

Personlige assistenter letter min hverdag

Å ha dyktige personlige assistenter betyr alt for meg. De bidrar til å gjøre hverdagen best mulig, og gjør, riktignok etter mine instrukser, praktiske/personlige oppgaver jeg ikke orker eller klarer selv. Hadde jeg ikke hatt dem, ville livet blitt utrolig utfordrende. Disse menneskene er med på å gjøre meg glad.

Når dette er sagt, er det å gjøre andre glad, noe som gjør meg glad. Sånn er det vel for de fleste, håper jeg. Det skal ofte ikke så mye til. Et besøk, en telefon, en positiv kommentar eller tilbakemelding. Eller kanskje «bare» en klem.

Det er selvsagt ikke bare mennesker som gjør meg glad. Å gå på en god konsert eller kjøpe en blomsterkvast til helga gir meg mye glede. Det å ha et godt sted å bo, hvor jeg trives og har det godt, er også med på å gjøre meg glad. Ja, leiligheten min er en materialistisk ting, men likevel et sted hvor jeg kan ta imot familie og venner, sette meg ned med en god kopp kaffe og en god bok eller høre på god musikk. Jeg kan til og med sette meg i godstolen og se ut på livet og en vakker og fargerik himmel.

Jeg skal, som sagt, ikke stikke under stol at livet byr på mange og store utfordringer. Så store at jeg, uten tvil, kan kalle dem problemer. Det vet vel de fleste i vår forening alt om. Livet er da både tungt og vanskelig. Jeg har merket dette spesielt i løpet av de siste årene. Da er det vanskelig å ta det ene «skrittet» eller telefonsamtalen som skal til for å snu en vond tilværelse. Kanskje du vet om noen som har noen tunge dager akkurat nå? Kanskje du skulle ta den telefonen, sende den SMS-en eller invitere på en god kopp kaffe, te eller kanskje kakao?

CARPE DIEM, GRIP DAGEN! Jeg ønsker dere alle en riktig god høst og vinter!

Artikkelen sto først på trykk i Spina nr 1/2022