Når du har en funksjonsnedsettelse, må du bevise, motbevise og overbevise. Jeg ønsker å dele min historie om veien frem til ferdig utdannet helsesekretær – den største drømmen som brant i meg.

Tekst: Katinka Hjalmby
Foto: Privat

Jeg har satt utrolig stor pris på enorm hjelp fra nære venner gjennom denne lange kampen frem til ferdig utdannelse som helsesekretær. Det har også betydd mye å ha venner med samme diagnose som har hatt stor tro på meg.

I 2007 begynte jeg på helse- og sosiallinje. Jeg visste ikke hva jeg ville bli, men jeg visste at jeg ville jobbe med mennesker. I løpet av året dro vi på en yrkesmesse, og der så jeg en stand med helsesekretærer. Jeg stilte noen spørsmål, tok med meg noen brosjyrer og leste disse på bussen på vei hjem. Jeg fant fort ut at dette var noe jeg ville satse på!

Utfordringer oppstod

I 2008 begynte jeg på helseservice, og ble enda mer interessert! Da jeg begynte på helsesekretærlinjen året etter kom utfordringene. Halvveis i året ble det møter med koordinator, Nav, skolen – og min mor – der det kom fram at dette ikke var noe jeg kunne klare på grunn av funksjonsnedsettelsen. Jeg ble tatt ut av hele labfaget uten engang å få lov til å prøve meg. Jeg ble satt igjen i klasserommet ved siden av laben der jeg fikk case-lignende oppgaver som handlet om kontorteknisk arbeid. Disse skulle jeg løse mens de andre var på laben. Dette fortsatte, og jeg ble mindre og mindre motivert for skole. Jeg gjorde ikke lekser, skulket og klarte ikke å følge ordentlig med i timen.

Halvveis i skoleåret valgte jeg å slutte. Interessen for yrket var der fortsatt, men jeg ble veldig umotivert av å ikke få lov til å prøve meg på det jeg selv mente at jeg kunne klare. Etter dette tok Nav veldig tak i meg, og jeg ble satt inn i arbeid med bistand. Jeg prøvde noen forskjellige jobber, blant annet barnehageassistent, SFO, kontordame på en barneskole osv. Tre måneder her og tre måneder der. Drømmen om å bli helsesekretær ble bare sterkere. TRS kompetansesenter for sjeldne diagnoser og PPT ble koblet inn etter hvert, og jeg måtte gjennom noen tester der det kom fram at «hun har mange egenskaper, og det er viktig at hun får lov til å bruke dem».

Anbefalt å gi opp helsesekretærdrømmen

I 2011 søkte jeg meg inn på skole igjen, på helsesekretær, uten støtte fra annet enn familien. Alle prøvde å få meg på «bedre tanker» og ba meg tenke realistisk. Men helsesekretærdrømmen var realistisk for meg! Jeg fikk beskjed av min koordinator og Nav at jeg burde gi opp nå, fordi det ville bli for tungt for meg å møte veggen når jeg strøk. De sa også dette til min mor. Vi svarte begge at jeg heller ville møte veggen enn å ikke prøve.

Året etter, i 2012, med veldig god hjelp av TRS, kom jeg inn på skole. Jeg var overlykkelig! Endelig fikk jeg en sjanse til. Denne gangen skulle jeg ta sjansen uansett og ikke la noen fortelle meg noe annet! Jeg begynte på skolen og fikk igjen råd om å gå et tilpasset løp. Nå fikk jeg i alle fall sjansen til å bestemme selv. Det fikk jeg ikke første gangen. Jeg stod på mitt og valgte å gå for fullt løp. Jeg ville heller stryke og vite at jeg faktisk hadde gjort et forsøk, enn å slutte og lure på hva som kunne vært om jeg hadde prøvd.

Jeg fikk beskjed allerede i februar 2013 da vi skulle ut i praksis på legekontor at dette ikke var noe jeg ville klare på grunn av mine utfordringer ved bruk av rullestol, og at jeg trolig ikke ville klare eksamen. Jeg tok også kontakt med Utdanningsetaten og Handikapforbundet, som lovte å hjelpe meg. Etter samtale med skolen trakk de seg, men praksisen på legekontor gikk veldig fint, og de var fornøyde. Læreren min kom til og med på besøk på praksisplassen og observerte meg på laben. Jeg fikk tilbakemelding fra læreren om at mitt arbeid på laben ikke holdt mål – til tross for positive tilbakemeldinger fra praksisplassen.

Ønsket ordinært løp i sykehuspraksis

På høsten skulle vi ha tolv uker praksis på legekontor. Jeg ble da anbefalt å ta praksis på sykehus, siden dette gikk så fint. Jeg sa nei og at jeg ville gå et ordinært løp. Jeg fikk viljen min og fikk ordinær praksis. Jeg fikk gode tilbakemeldinger også derfra, men at jeg måtte jobbe litt med tempo.

Slutten av året kom, og vi skulle få standpunktkarakter. Jeg strøk da naturligvis i labfag. Jeg valgte å ta den sjansen jeg hadde til å overbevise lærerne om å ta en ny prøve. Jeg ble strøket også denne gangen. På slutten av året ble jeg også strøket på avsluttende praktisk eksamen. Jeg ble så klart veldig lei meg, men jeg bestemte meg for å ta opp disse fagene igjen som privatist.

Jeg ville ikke gå opp som privatist på den skolen jeg gikk på, siden jeg visste hvordan resultatet ville bli. Derfor ventet jeg til siste ordinære eksamen var overstått, så jeg kunne gå opp på en annen skole.

Høsten 2013 tok jeg en skriftlig eksamen i yrkesutøvelse. Og stod! En liten eksamen igjen, og ett skritt nærmere drømmen!

Våren 2014 tok jeg opp igjen praktisk/muntlig avsluttende eksamen – og stod også på denne. Endelig ferdig! Nå kunne jeg stolt kalle meg for helsesekretær. Autorisert og stolt helsesekretær!

Dette har vært en lang og tøff kamp, men fordi jeg ikke ga opp, så fikk jeg oppfylt min største drøm.

Jeg er i dag en fullverdig helsesekretær med fullført utdannelse.

Mitt råd: Stol på deg selv og dine ferdigheter, for det er kun du som vet hva du kan og ikke kan! Ikke la noen andre bestemme over ditt liv eller overtale deg til noe du ikke vil! Har du troen på deg selv, så er det ingenting som kan stoppe deg!

Teksten sto første gang på trykk i Spina nr 2/2014