Fra spøk til alvor. Jeg la opp som skiløper da jeg har ganske så dårlig balanse på grunn av hydrocephalus. Det har jeg alltid hatt. Jeg har aldri likt å gå på ski eller å sykle med skoleklassen. Nei, slike aktiviteter er best å gjøre med venner og familie. De som har forståelse for at balansen ikke er så god. Selv om jeg la opp skikarrieren i relativt tidlig alder, ville jeg ikke at det samme skulle skje med min sykkelkarriere. Det er fint å sykle. Man får vind i håret, frisk luft, og sykkelen er et raskt fremkomstmiddel.

Vår

Vår for meg er å ta frem sykkelen, og ta en skikkelig vårrengjøring. Korona hadde satt begrensninger, og vi hadde fått mye tid. Tid til å være ute, og tid til aktivitet. Jeg synes ikke lenger det var så kult å sykle rundt på en barnesykkel i en alder av 25 år, derfor ble dette en lite lystbetont aktivitet våren 2020. Her måtte det kjøpes inn en ny sykkel.

«Pass på», sa min mor da jeg nesten veivet ned et stativ med sykkelhjelmer i det jeg prøve syklet rundt i sportsbutikken. Jeg var nervøs for eget liv, men samtidig: Hvorfor klarte jeg ikke dette?! Jeg kunne da sykle. Og endelig hadde jeg funnet en fin type, en ordentlig bysykkel med bagasjebrett, kurv og støtte. Det var bare ett stort problem: Jeg kunne ikke nå ned med foten i bakken hvis jeg stoppet. Sykkelen var for stor for meg. Det gjaldt også alle de andre typene i butikkene vi besøkte.

Jeg tok med meg mamma og pappa, og sammen reiste de tre musketerer inn til Oslo for å sjekke ut sykler. Destinasjonen var «Sykkelpikene», en butikk på Grünerløkka i Oslo.

Jeg var veldig skeptisk til om de hadde noen sykler som kunne passe meg. På sokkelesten måler jeg 160 cm, det er sånn akkurat passe, men ikke i en verden full av sykler. Her er jeg altfor lav. På tross av min høyde fant jeg en som passet akkurat helt perfekt. På denne kunne jeg rekke ned med benet i bakken når jeg stoppet.

Det ble kjøp av en ny sykkel denne vårdagen i 2020

Mer eksakt; en Electra Townie Path 9D EQ, med ni gir, i fargen Dusk Blue. Jeg er 25 år gammel, og hele livet har jeg levd med hydrocephalus. Eller som jeg sier; meg og min skygge. For det er en skygge. Det er ingen som kan se mine utfordringer, og utad ser jeg helt frisk ut.

Det har sine positive og negative sider. Da jeg var 17 år i 2013, ble jeg veldig dårlig, og i årene som fulgte, ble det fryktelig mange operasjoner. Det har gitt noen konsekvenser. Dårlig balanse har jeg alltid hatt, men plutselig ble trening vanskelig. Hver gang jeg var i aktivitet, fikk jeg ekstreme hodesmerter, slike man kaster opp av. Det fører ikke til så mye aktivitetsglede. Heldigvis kan sykling være en aktivitet som kan tilpasses etter dagsform – korte eller lengre turer.

Høsten 2020 oppdaget jeg at RH-foreningen har et aktivitetsfond «opprettet for å bidra til aktiviteter som fremmer en aktiv fritid med fokus på fysisk aktivitet». Som medlemmer kan vi søke om midler fra dette fondet, og det var nettopp dette jeg gjorde. Jeg søkte om støtte til min nyinnkjøpte sykkel, og jeg var så heldig at jeg fikk innvilget støtte fra hovedforeningen. Det er jeg veldig takknemlig for.

Endelig kan vi, de tre musketerer, sykle rundt og finne steder der vi kan plukke hvitveis. Vind i håret, utetid i naturen. Jeg er stolt og fornøyd over å eie en sykkel som ser ut som en voksensykkel og der jeg kan sette begge bena ned i bakken når jeg stopper. Det handler om å ha full kontroll. Min definisjon av livskvalitet har forandret seg fra før til nå. Takket være innvilget aktivitetsstøtte har jeg også råd til å unne meg en softis på en av mine mange sykkelturer. For husk: Det handler om å finne glede i de små gjøremålene.

Les mer om Aktivitetsfondet her

Søknadsfrist er 1. november.